Elverum kommune fikk sitt våpen på tampen av den heraldiske panikken som preget 1970 og -80 tallet. På begynnelsen av 70-tallet var det bare rundt 50 kommuner i vårt langstrakte land som hadde et eget kommunevåpen, og over 400 som ikke hadde det. De neste 20 årene herjet kommunevåpenfeberen som en farsott over landet, og alle kommuner med respekt for selv fikk utformet sitt eget våpen. Disse la igjen grunnlaget for en voldsom oppblomstring i klistremerke-, kulepenn- og, ikke minst, bordvimpel-industrien.
En annen som visste å surfe på kommunevåpenbølgen var kunstneren Arvid Sveen. Mellom 1976 og 1990 tegnet han ikke mindre enn 43 våpen for norske kommuner. 6 av disse ble utarbeidet i 1988, og det var nettopp i 1988 at Sveen fikk i oppdrag av Elverum kommune å tegne to utkast til kommunevåpen. Et med ugle og et med symbolsk framstilling av skog. I juni bestemte formannskapet at de ville ha uglen. Så fulgte en tid hvor det hersket usikkerhet rundt fargevalget, før det endelig ble bestemt, i september, at de ville ha en
"i rødt gull ugle med utslåtte vinger".
9. desember ble våpenet godkjent av Hans Majestet Kongen.
Kommunen selv beskriver symbolikken bak den engstelig utseende uglen med noe underutviklede vinger slik:
”Den er et symbol for visdom og undervisning, og peker på Elverum som skolesenter.
De fleste ugler er skogsfugler, og ugla kan også representere våre ville dyr og fugler, og dermed symbolisere skogens og utmarkas betydning for Elverum før og nå.Endelig kan ei aktiv ugle med løftede vinger og klørne utspilt symbolisere forsvarsviljen, Elverum som garnisonsby og begivenhetene i Elverum i aprildagene 1940.Fargevalget med gull på rødt, og dermed likheten med riksvåpenet, kan også peke på kongehusets og Stortingets nære tilknytning til Elverum i april 1940.”
Når det kommer til å synliggjøre sitt kommunevåpen stiller Elverum kommune i en særklasse. De nøyer seg ikke med kulepenner og bordvimpler men har, i samarbeid med Elverum Hagelag, gjenskapt kommunevåpenet med isbegoniaer og gule tagetes på en stor jordhaug ved riksvei 20 i nærheten av Skogsmuseet. Blomsteruglen vekker tydeligvis sterke følelser i folk. Utfra et kjapt blikk på lokalpressens uglestoff de siste årene, ser det ut til at blomstervåpenet blir rasert av vandaler og bøller minst en gang pr sesong, for så å bli reddet av lokale blomsterugle-entusiaster igjen.
Avsluttningsvis vil jeg gi all honør til Elverum Kommune for festlig publisering av sitt kommunevåpen, også vil jeg anbefale at man anlegger en sandsekk, et trommesett eller annet som er egnet til å kanalisere lokal frustrasjon vekk fra Blomsteruglen.
Meget innsiktsfullt og velskrevet om ugla i Elverum. Jeg leste med stor iver, ja faktisk hele tre ganger. Mitt eget utspring er i Gratangen, en koselig kystkommune sør i Troms fylke, og jeg erindrer panikken slå ut i full blomst en gang på 80’ tallet . Her var politikerne så desperate etter å få igjennom et kommunevåpen at selv skolebarna, her blant annet undertegnede, måtte trå til for å redde stumpene i bygda.
SvarSlettI løpet av denne kreative prosessen ble det spekulert mye. Alt av dyr og fugl til diverse bruksgjenstander ble utsatt for overdreven kunstnerisk utfoldelse. Den frykteligste ideen, som heldigvis ikke ble noe av, selv om den faktisk var, har jeg forstått, en av favorittene, var konseptet med “Den Sorte Gryte”. En svart, heslig jerngryte på gul bakgrunn skulle visstnok ha tilknytning til bygda, på en eller annen måte.
Undertegnede valgte heller å gå for noe mer jordnært. En nordlandsbåt sett forfra, med stavnen midt i mot og med to årer stikkende ut, en på hver sin side. På tross av at svartjerngrytefolka rallet omkring og proklamerte i det vide og det brede for sin egen svart og heslig jerngryte på gul bakgrunn, så var jeg ganske så fornøyd med meg selv. Alle “skissene” ble samlet inn og sendt til hvem det nå var som skulle bestemme bygdas skjebne. Uten å tenke mer over det fortsatte jeg mitt daglige virke, helt til dagen da “vinneren” av denne kunstneriske orgien skulle kåres.
Det viste seg at de ansvarlige i kommunen hadde engasjert en kjent kunstner for å sikre seg at tilfeldighetene ikke skulle rå. Det var jo tross alt snakk om bygdas evige framtid. Resultatet ble som følgende: "... innsvinget sparre (av sølv) på blå bunn ... ". Den blå fargen henspeiler på havet og himmelen, mens den sølvfargede sparren henspeiler på snødekte topper og bølger. Eller en nordlandsbåt, med stavnen midt i mot…
Florerte konspirasjonsteoriene vilt og uhemmet? Nei faktisk ikke. Følte jeg meg personlig snytt for seier og ære. Nei egentlig ikke. Kunne jeg tenke meg, i disse dager, å få vite hva som de facto skjedde når avgjørelsens time falt en gang på 80’ tallet. Definitivt.
Goddag Hr Altmann,
SvarSlettførst må jeg få takk for du ville dele din rystende historie med Tranøys lesere. Det er sjokkerende å høre det blir begått heraldiske overgrep mot barn i våre egne fjorder. Om du fortsatt er i besittelse av "originalen" ville intet glede meg mer enn å få lov til å publisere den på Tranøy.
Beste hilsen Waasa